I mai 2015 fullførte Steinar Haga Kristensen en omlag 100 kvadratmeter stor freske i et av kunstneratelierene i toppetasjen til Oslo Rådhus´ vestre tårn. Da hadde han arbeidet med dette monumentalverket siden sommeren 2013. Høsten før fungerte den fortsatt uferdige fresken som bakgrunn for den nyskrevne operaen The Loneliness of the Index Finger (part II). The Specialization of Sensibility in the Raw Conceptual State into Stabilized Theatrical Sensibility (consensus image). Operaen ble kuratert og produsert av Kunsthall Oslo i forbindelse med kunsthallens performancefestival Soft City, mens fresken var støttet av KORO (URO).
Både operaen og fresken iscenesetter sin egen prosess med å skulle gå løs på det ambisiøse oppdrag å skulle reflektere både samtid og kunstneren selv. Kristensen løser denne oppgaven ved å kombinere bilder fra tenårene med motiver fra prosessen med å lage bildet, inkludert kuratoren. Her er KORO sin beskrivelse, først av operaen og deretter fresken:
"Vi ledes gjennom kunstnerens streben med å fullføre et offentlig oppdrag; en freske som skal reflektere vår tid. Til kunstnerens fortvilelse er ikke samtiden opptatt av det store, generelle og monumentale; det er i det private og selvutleverende at anerkjennelse oppnås. Kunstneren kommer ikke videre i sitt arbeid, men får etter hvert en idé – løsningen er å lage et selvportrett. Med satirisk subtilitet blir fresken konstruert ut fra kunstnerens tidligere arbeider. Denne selvkritiske og retrospektive impulsen kan ses som en iscenesettelse av vår tids fordervede historisme."
"Haga Kristensens arbeid er en av de ytterst få monumentale fresker som er utført siden freskene som ble oppført som en del av Oslo Rådhus på 40-tallet. I disse finner man et oppsiktsvekkende samspill mellom arkitektur, kunst, politisk ideologi og offentlighet. I Haga Kristensens nye freske tar han opp tråden fra denne nå døende uttrykksformen og forsøker å forestille seg hvordan et slikt arbeide kunne sett ut i dag."
Etter at fresken var blitt vist ble verket forseglet med en vegg, for slik å bli en monumental tidskapsel som kan avdekkes i fremtiden.
Arbeidet ble omtalt i New York Times, og artikkelen kan leses her.
Steinar jobber nå i et av studioene på Atelier Lilleborg og viser oss her en rekke bilder fra prosessen med å lage fresken:
